The Man Who Laughs

The Man Who Laughs

Ons. 29. mars kl 18.00 / Tors. 30. mars kl 21.00 

The Man Who Laughs USA 1928 Regi Paul Leni Manus J. Grubb Alexander, etter Victor Hugos roman Foto Gilbert Warrenton Med Conrad Veidt, Mary Philbin, Olga Baclanova, Josephine Crowell, George Siegmann, Brandon Hurst 110 min DCP Stum med engelske mellomtekster Utlån Cinematekene Aldersgrense 15 år

Et sted i England på 1600-tallet har Kong James II beordret at hans politiske motstander, Lord Clancharlie, skal henrettes i den smertefulle omfavnelsen av en «iron maiden». Lorden har overlatt sin lille sønn Gwynplaine til såkalte «comprachicos» – et oppdiktet vandrefolk – uvitende om at de lever av å vansire barn slik at de kan fremvises på freakshows til rike menneskers forlystelse. De har kuttet opp kinnene på gutten slik at munnen hans er deformert i et groteskt, stivt smil. Som voksen blir han berømt som klovn og reiser rundt på turne med den blinde Dea. Gwenplaine er dypt forelsket i henne, men tør ikke ikke bekjenne sine følelser i skam for sitt utseende. En dag innhenter fortiden Gwenplaine. Dronning Anne – som har etterfulgt Kong James – har funnet ut at den vansirede klovnen er Lord Clancharlies arving, og beordrer sin stesøster til å gifte seg med ham. Gwenplaine introduseres for det kongelig hoff med sin virkelige identitet, og tvinges til å ta et valg mellom den fattige kvinnen han elsker og en tilværelse i rikdom ved det kongelige hoff.

Regissør Paul Leni er en av stumfilmperiodens glemte mestere. Både fordi han døde svært ung – bare 44 år gammel – men også fordi hans filmografi er liten. Med bakgrunn som scenograf i «Der Sturm» på 1910-tallet i Tyskland og den tyske ekspresjonismen på tidlig 1920-tall, sverget han til en barokk, gotisk stil, som fremstår som mer rendyrket enn verkene til samtidige tysk-hollywoodske regissører som Murnau, Lubitsch og Lang. I større grad enn sine landsmenn fortsatte Leni å bruke en kompleks og ekspresjonistisk scenografi, som han bevisst fanget inn med et meget bevegelig kamera. Han var mindre opptatt av realisme, og skapte et visuelt uttrykk preget av sterke kontraster og abstraksjoner.

Ole Petter Bakken, Cinemateket USF/Red