Frederick Wiseman er i en alder av 88 år bedre og mer relevant enn noen gang. Vi viser fire filmer av en de største og mest innflytelsesrike dokumentarfilmskaperne som har levd. Når det nå vises et utvalg av Wisemans filmer på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, er dette den første store presentasjonen av Wisemans filmer i Norge. Det er på høy tid.
Ex Libris: New York Public Library er Wisemans hittil siste film. Denne tre timer og sytten minutter lange filmen om det offentlige biblioteket i New York hadde premiere på filmfestivalen i Venezia i september i fjor, og fikk fantastisk mottakelse: Time Outs anmelder sa at filmen fikk ham til å “gråte av glede”, mens Hollywood Reporter slo fast at Frederick Wiseman “drar tilskueren opp til et intellektuelt nivå som få andre filmskapere tør å nærme seg.”
Portrett av en institusjon
Ex Libris fokuserer ikke på bestemte personer eller et bestemt handlingsforløp. Det er et portrett av en institusjon. Det er en stor, kompleks, levende og veldig inspirerende film bestående av nøye utvalgte scener fra livet på biblioteket, “som utspiller seg som en samling kortfilmer” (The Guardian). På denne måten føyer Ex Libris seg inn i rekken av filmer som utgjør Wisemans store filmprosjekt: Han lager filmer om institusjoner. Sykehus, skoler, rettssaler, militærforlegninger, sosialkontor, universiteter, museum, konserthaller. Mange av filmene er veldig lange – Near Death er en seks timer lang dokumentar om døende pasienter på Beth Israel-sykehuset i Boston, At Berkeley er fire uforglemmelige timer fra Berkeley-universitetet i California.
Engasjerende
Det er ikke vanskelig å forstå at mange blir bleke ved tanken på å skulle se en fire timer lang film om en offentlig institusjon. Men det som er både overraskende og oppsiktsvekkende med filmene til Frederick Wiseman er hvor engasjerende og lærerike de er. Nettopp fordi han tar seg tid, får du et innblikk i livet på disse institusjonene som er helt unikt. I begynnelsen av At Berkeley får vi en lengre utlegning om den økonomiske situasjonen ved universitetet. Denne scenen ville aldri blitt med i en tradisjonell dokumentarfilm. Men Wiseman lar scenen spille seg ut, og vi får dermed høre et helt resonnement uten avbrudd, og slik skaper han både interesse og innlevelse på en måte som vi ikke er vant til. Frederick Wiseman tar subjektene sine på alvor, og lar dem snakke ut. Dermed føler vi at han tar oss på alvor som tilskuere også.
Rene, observerende filmer
Det mest påfallende trekket ved Wisemans filmer, er at de fremstår som “rene”, observerende filmer. Wiseman bruker overhodet ikke tradisjonelle journalistiske virkemidler som fortellerstemmer, intervjuer og musikk, i stedet registrerer kameraet hans tilsynelatende nøytralt de situasjonene som utspiller seg. Selv er ikke Wiseman glad i betegnelsen “observerende” (og enda mindre begrepet “flue på veggen”), og understreker at filmene er noe han skaper i klipperommet, basert på råmateriale fra virkeligheten. “Målet er at filmen skal være mer som en visuell roman enn en journalistisk reportasje,” sier han selv.
Wisemans metode
Wisemans metode er også utradisjonell i forhold til mer ordinære dokumentarfilmer, som ofte baserer seg på manuskripter som er ferdige før filmen er spilt inn. Wiseman forteller at han gjør minst mulig research før innspillingen starter, og at han i stedet utforsker stedene han lager film om mens han filmer. “Det er alltid et eventyr å lage en film,” sier han.
Wiseman bruker lang tid i klipperommet, og han klipper filmene selv (“Jeg ville aldri delegert en så viktig jobb til en annen”). Han jobber mye med komposisjon, og filmene har en rytme som gir dem driv, og en nerve som gjør dem engasjerende. Det er aldri vanskelig å la seg rive med og fortape seg i de universene han portretterer.
Debut
Frederick Wiseman debuterte med en film fra et fengsel for psykiatriske pasienter i Bridgewater, Massachusetts, i 1967. Titicut Follies er nå en av de store dokumentarfilmklassikerne, men denne sjokkerende filmen om hvordan de innsatte i fengselet ble behandlet, ble ikke vist offentlig før i 1991, fire år etter at fengslet ble stengt. “What sticks, what really hurts,” skrev The New Republic om filmen, “is the sight of human life made cheap and betrayed. We see men needlessly stripped bare, insulted, herded about callously, mocked, taunted. We see them ignored or locked interminably in cells. We hear the craziness in the air, the sudden outbursts, the quieter but stronger undertow of irrational noise that any doctor who has worked under such circumstances can only take for so long.”
Enestående innblikk
Mange av Wisemans filmer kan fra utsiden fremstå som filmer om sosiale problemer: Welfare, Public Housing, Multi Handicapped, Domestic Violence, Juvenile Court. Men han har også laget et stort antall filmer som ikke er primært problemorienterte; filmer fra veddeløpsbaner, dyrehager, teatre, Parisballetten, strippeklubben Crazy Horse, fra boksemiljø og fra skibakken i Aspen. Filmene han har laget fra kreative miljøer som Parisoperaen (La danse: Le Ballet de l’Opera de Paris), National Gallery i London (National Gallery) og den nye filmen fra New York Public Library (Ex Libris) er fantastisk inspirerende, og gir oss et helt enestående innblikk i det indre livet til disse kulturinstitusjonene. “I think it’s as important to document kindness, civility and generousity of spirit, as it is to show cruelty, banality and indifference,” sa Wiseman da han mottok æres-Oscar høsten 2016.
Tekst: Cinemateket i Oslo (artikkelen er noe forkortet)
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.