”Cinema is the ultimate pervert art. It doesn’t give you what you desire – it tells you how to desire.” – Slavoj Zizek

I The Pervert’s Guide to Cinema tar Slavoj Zizek for seg noen av historiens beste filmer, med intelligens, engasjement og overstrømmende entusiasme. Zizek er filosof og psykoanalytiker, og hans misjon er å finne ut hva filmen kan fortelle oss om oss selv, og hva psykoanalyse kan fortelle oss om film. Han forklarer teori aller best ved å bruke eksempler fra filmer, og i The Pervert’s Guide to Cinema er det mange eksempler!

Slavoj Zizek har skrevet og tenkt mye om film, selv om det ikke er hans primære arbeidsområde. I denne filmen analyserer han film på en frenetisk måte, lettere usammenhengende og veldig underholdende. At han er ”fristilt” fra etablert filmteori og –analyse gjør at han kan komme inn som en slags fandenivoldsk amatør, uten noe å tape på en uhyrlig påstand eller to. Zizek må med andre ord betraktes som en upålitelig forteller, men det gjør det hele enda mer spennende. Når det er sagt: Hans genuine innsikt i arbeidet til Hitchcock og Lynch er fullt på høyde med annen moderne filmteori.

I ”Organs Without Bodies” (2004) påstår Zizek at det i bunn og grunn finnes to grupper filmelskere, om man ikke regner med degenererte eksentrikere: De som mener at Citizen Kane er tidenes beste film, og de som holder på Vertigo. Utsagnet er selvsagt humoristisk ment, men Zizek framholder at han tror Vertigo vil framstå som den filmen som i aller størst grad handler om film i seg selv. Om den har konkurranse er det kun av Hitchcocks andre mesterverk, Psycho. Begge disse filmene er sentrale i The Pervert’s Guide to Cinema, som også inneholder klipp fra fem andre Hitchcock-filmer. Ellers bruker Zizek alt fra Marx Brothers og Chaplin via Dr. Strangelove og Alien til Fight Club og The Matrix for å illustrere poengene sine. Filmen er delt inn tre deler, som henholdsvis fokuserer på psykoanalytiske nøkkelkonsepter som psykens superego, ego og id (del 1), fantasi og seksuelle relasjoner (del 2) og forholdet mellom framstilling, illusjon og virkelighet (del 3). Men filmens form er åpen, med hensikt ifølge regissør Sophie Fiennes: ”Zizeks metode er spennende fordi den hele tiden bygger videre, og ting peker samtidig både framover og bakover, i et myldrende nettverk av ideer.” Hun kaller filmens tittel en ”McGuffin”, som er et begrep som betegner et fortellergrep eller element som ikke har noe med historien å gjøre, men som brukes som hjelpemiddel for å motivere karakterers handlinger, eller for å drive historien videre eller i en ny retning. Den som populariserte begrepet, og mest effektivt brukte det i praksis, var forøvrig Alfred Hitchcock.

Cinemateket feirer den perverse gleden ved å se film, og vi lar oss lede ut i fristelse av den fabelaktige formidleren Zizek (som til enhver tid befinner seg på ekte locations eller replikerte filmsett fra filmene han diskuterer). Sammen med The Pervert’s Guide to Cinema har vi valgt ut syv filmer, i tillegg til dokumentaren Zizek!, som tar oss ned i essensen av Zizeks tenkning. Siden vi viser en lengre David Lynch-serie tidlig i semesteret – og Blue Velvet kommer på kino i høst – inngår det ikke noe Lynch i vår Pervert’s Guide-serie, men vi får heller plass til Hitchcocks Vertigo og Fuglene, Chaplins Diktatoren, Flemings Trollmannen fra Oz, Kieslowskis Blå, Tarkovskijs Stalker og Bergmans Persona. Vel bekomme!

sis